Droply 
Det var en gang, ved en stille dam, en andemor som lå på redet sitt. Hun ventet på at eggene skulle klekkes.
Knekk! Knekk! Knekk! En etter en hoppet små gule andunger ut av skallene. "Pip, pip!" sa de, myke og små.
Men ett egg var større enn de andre. Andemoren ventet og ventet. Til slutt … KNEKK! Ut tumlet en andunge som var stor og grå og litt klønete. Han lignet ikke på de andre i det hele tatt.
"Pip?" sa han.
Søsknene hans så på ham. "Du er annerledes," sa de. "Du er for stor. Fjærene dine er grå." Og så svømte de bort uten ham.
Den lille grå andungen ble lei seg. Han prøvde å padle som dem og snadre som dem, men det ble aldri helt riktig.
Så en dag vraltet han bort fra dammen, helt alene.
Han gikk gjennom det høye gresset. Han møtte noen gjess, som skrek og fløy bort. Han møtte en katt, som bare gjespet. Han møtte en høne, som sa: "Kan du legge egg? Nei? Hva er du da god for?"
Det visste ikke andungen. Han ønsket seg bare et sted der han hørte til.
Høsten kom. Bladene ble røde og gylne og dalte ned. En kveld så andungen opp og fikk øye på en flokk vakre hvite fugler som fløy høyt over himmelen. De hadde lange, grasiøse halser og brede, skinnende vinger. Andungen så etter dem til de var små prikker langt, langt borte. Han kjente en rar, varm følelse i hjertet, selv om han ikke visste hvorfor.
Så kom vinteren. Snøen falt mykt over jordene. Andungen fant et lunt sted mellom sivet, blåste opp fjærene og ventet. En snill bonde gikk forbi og strødde litt korn til ham, og han stakk hodet under vingen og drømte om våren.
Og våren kom. Sola ble varm. Isen smeltet. Blomstene sprang ut. Andungen strakte vingene, og de kjentes sterke. Han slo med dem én gang, to ganger … og plutselig fløy han!
Han fløy over jordene til han så en glitrende innsjø. Og der, på vannet, gled de vakre hvite fuglene han hadde sett om høsten.
Han landet mykt på vannet og bøyde hodet. Og så så han speilbildet sitt i vannet.
Han var ikke en grå andunge lenger. Han var hvit, med en lang, grasiøs hals og brede, skinnende vinger.
Han var en svane.
De andre svanene svømte bort til ham. "Velkommen," sa de. "Vi har ventet på deg." De rørte forsiktig fjærene hans med nebbet, og han visste at han var kommet hjem.
Barna på stranden pekte og smilte. "Se! En ny svane! Han er den vakreste av alle!"
Men den unge svanen var ikke stolt. Han var bare glad. Glad for å være seg selv, og glad for å høre til.
Den kvelden, mens sola gikk ned over innsjøen, stakk han hodet under den myke hvite vingen og lot seg vugge, mykt, mykt, på det stille vannet, til han sov.
Du er også akkurat den du skal være. Krup godt under dyna, som en svane på en stille innsjø … og gli inn i søvnen.
God natt.
