Droply 
For lenge siden, i et rike med grønne åser og langsomme elver, fikk en konge og en dronning en liten datter. De kalte henne Rose, og hele landet feiret.
Til festen inviterte kongen rikets kloke koner, som var kjent for gavene sine. Det fantes tretten av dem, men slottet hadde bare tolv gulltallerkener. Så med tungt hjerte inviterte kongen tolv.
En etter en gikk de kloke konene bort til vuggen. Den første ga barnet vennlighet. Den andre ga henne mot. Andre ga henne nysgjerrighet, latter, kjærlighet til musikk og en gave for vennskap.
Akkurat da den ellevte var ferdig, gikk de store dørene opp. Inn kom den trettende kloke kona med kappen fortsatt støvete fra veien. Hun var såret over å ha blitt utelatt, og ordene hennes ble skarpe. "Når prinsessen er femten," sa hun, "skal hun stikke seg på en tein … og falle i søvn."
Det ble helt stille i salen. Men den tolvte kloke kona hadde ennå ikke gitt sin gave. Hun gikk mildt fram. "Jeg kan ikke gjøre de ordene ugjort," sa hun, "men jeg kan gjøre dem mykere. Hvis det skjer, blir det en fredelig søvn, hundre år lang, og hun skal våkne igjen, trygg og frisk. Og hun skal ikke sove alene."
Kongen var fortsatt bekymret. Han befalte at alle rokker i riket skulle pakkes bort. Årene gikk, og Rose vokste opp akkurat slik gavene hadde lovet: snill, modig og nysgjerrig.
Om morgenen på femtenårsdagen hennes, mens slottet travelt forberedte festen, gikk Rose på oppdagelsesferd. Hun gikk opp en svingete trapp hun aldri hadde lagt merke til, helt opp til toppen av et gammelt tårn. Der, i et lite rundt rom, satt en gammel kone og spant lin og nynnet stille.
"Hva er den fantastiske tingen?" spurte Rose.
"En rokk," sa kona. "Vil du prøve?"
Rose rakte ut hånden … og teinens spiss rørte fingeren hennes. Hun kjente en varm, tung døsighet, som slutten på en lang sommerdag. Hun la seg på en liten seng ved vinduet og lukket øynene.
Og akkurat som den tolvte kloke kona hadde lovet, sovnet hele slottet sammen med henne.
Kongen og dronningen, som nettopp hadde kommet inn fra hagen, gjespet og satte seg på tronene sine. Kokken, som skulle til å røre i suppen, duppet av ved komfyren. Hestene døset i stallen, hundene krøllet seg sammen i gården, og duene stakk hodet under vingen oppe på taket. Selv ilden i peisen ble stille, og vinden sluttet å rasle i bladene.
Rundt slottet begynte en hekk av ville roser å vokse. Den ble høyere og tettere for hvert år, full av grønne blader og myke rosa blomster, til bare tårnspirene kunne ses over den.
Folk fortalte historier om det sovende slottet som lå gjemt i rosene. Nå og da prøvde en vandrer å finne vei gjennom, men hekken var for tett, og tiden var ennå ikke kommet.
Så, nøyaktig hundre år senere, kom en ung vandrer fra et land langt borte. Han hadde hørt de gamle historiene av bestemoren sin og ville se stedet med egne øyne. Han hadde ikke dårlig tid, og han prøvde ikke å presse seg gjennom. Han gikk bare langs hekken og beundret rosene.
Og mens han gikk, skilte greinene seg langsomt og åpnet en sti av rosenblader, akkurat bred nok for én.
Han gikk inn i gården. Alt var stille. Hundene sov i sola. Kokken sov ved komfyren. Han gikk opp den svingete trappen til tårnet, og der, i det lille runde rommet, fant han Rose, som fortsatt sov fredelig, som om hun bare hadde lukket øynene et øyeblikk.
"Hei," sa han mykt.
Rose åpnet øynene. Hun smilte, som om hun nettopp hadde hatt en veldig god drøm.
Og i hele slottet våknet alt. Kongen og dronningen strakte seg. Hestene ristet på manen. Duene fløy opp fra taket. Ilden knitret til liv igjen, og kokken rørte endelig i suppen, som merkelig nok fortsatt var varm.
Den kvelden ble det holdt en stor fest med musikk og dans i rosehagen. Rose og vandreren ble gode venner, og med tiden ble de gift, og riket var lykkelig i mange, mange år.
Og hver kveld når Rose la seg, var hun takknemlig for søvnen: for måten den hviler oss på, holder oss trygge og alltid, alltid bringer oss mildt fram til en ny morgen.
Så la slottet bli stille rundt deg. Ilden er lav. Rosene lukker seg for natten. Hvil nå … og våkn opp til en lys ny dag.
God natt.
